I Norge har vi hatt en lov i over 30 år som gir rett til selvbestemt abort. Jeg synes det er trist at vi ikke heller har en lov som har som mål å beskytte liv. Barn har blitt en vare. Idag er det fritt fram for lesbiske å få assistert befruktning. Jeg skjønner godt at et lokalparti i Høyre har krevd at også mannlig homofile skal få barn ved hjelp av surrogatmor. Det er bare enda et bevis på hvor inkonsekvent ekteskapsloven er. Og hvorfor skal ikke single jenter få assistert befruktning på statens regning? Hvorfor må det være to jenter? Er det så nøye med to foreldre plutselig? Kjønn ble irrelevant, hvorfor antall? For min del så er det ikke krise at homofile får gifte seg, men nå som barn har blitt en rettighet har det hele gått for langt.

Idag er det også slik at Downs syndrom er grunnlag for abort. Jeg er imponert og utrolig glad for at Høyre på sitt landsmøte sa de ønsket å fjerne denne lovparagrafen. Paragrafen handler om eugenisk indikasjon, altså at påvist “alvorlig” sykdom kan brukes som grunnlag for å ta abort. Blant annet defineres Downs syndrom som alvorlig sykdom. Jeg tror denne paragrafen er mulig å få fjernet. Abortloven er (dessverre) kommet for å bli, men jeg tror de fleste ser på det som ganske urimelig at vi skal sortere slik som det gjøres idag. Er barn med Downs syndrom mindre verdt enn du og jeg? Idag blir 8 av 10 fostre som har påvist Downs syndrom sortert bort. I Danmark fødes det knapt barn med Downs. Der har myndighetene regnet på kostnadene, og funnet ut at hvert Downs-barn koster samfunnet så mye at det må kjempes en innbitt kamp for å redusere tallene mest mulig.

I gårsdagens kommentar av Erling Rimehaug, ble journalisten Jan Erik Hansen i Aftenposten sitert:

“Vi kan abortere i den ene enden, adoptere i den andre. La leve og la dø. Skaffe oss barn på laboratoriet, snart forlange å bli avlivet rett over gangen. Vi kan ikke fortsette slik, etter min mening. Det er galt, etter min mening. Det er skalting og valting med liv og død, også etter min mening.”

Bilde: Zonie_Zambonie