En 13-åring jeg kjenner samler på åpnere fra øl- og brusbokser. Han samler til sin bestemor, for hun samler til de fattige i Afrika som trenger rullestol. Metallet skal være en spesiell titanlegering som er velegnet til å lage rullestoler av.
Ifølge en annen kilde, en som har samlet lenge på ølbokser, er det noe slikt som 30.000 slike åpnere som går med for å lage én rullestol.
En dame jeg kjenner i en mindre østlandsby samler også. Samlingen hennes er ikke så stor ennå. Men hun holder på. Og målet er det samme; rullestoler skal de bli alle de gamle øl- og brusåpnerne.
Felles for alle disse samlerne er at ingen ennå har kunnet gi med adressen til øl-åpner-mottaket. Nå har jeg også googlet og kvasiret både ølbokser og rullestoler. Uten hell. Eller rettere; jeg har i grunn fått bekreftet det jeg har trådd hele tiden: Dette er bare sprøyt! Eller i beste fall en god vandrehistorie.
For en del år siden samlet folk kort som ble sendt til en kreftsyk guttunge i Skottland. Ifølge kjedebrev og husmoraksjoner så var det guttens høyeste ønske å sette verdensrekord i flest mottatte kort – før han døde. I ettertid viste det seg at både gutten og rekordforsøket var en vandrehistorie.
Mye tyder på at brus- og ølboksåpnerne hører hjemme i samme kategori: En skikkelig vandrehistorie. Og i mellomtiden driver bestemødre, guttunger og voksne menn og samler. Til rullestoler som aldri blir laget, og barn som verken finnes eller har veier å kjøre stol på.