Før jeg begynner dette innlegget vil jeg bare si at jeg ikke vil ha noen uten generell kunnskap innen graffiti skal komme å uttale seg om at tagging og graffiti er to forskjellige ting. En tag er den enkleste og kanskje mest uestetiske (for folk utenfor graffiti miljøet) formen for graffiti. De samme folkene som maler store fine fargerike malerier (på sentralbadet blant annet) drar også ‘tags’ (signaturer) rundtom i byområdet. Å tro noe annet er ignorant.

I den siste tiden har vegger, undergrunner og broer blitt malt med en en trist brytende gråfarge over fargerike og utrykksfulle graffitimalerier i og rundt bergensområdet. Jeg er ikke 100% sikker, men regner med at det er statens vegvesen som står bak arbeidet. Dette til frustrasjon for mange graffitimalere og noen utenforstående som er av den forståelse at fargene fortjener plass i byrommet. Grunnen til at veggene gråmales regner jeg med er et forsøk på å få en nedgang i graffitiaktiviteten som har steget de siste 3-4 årene, og/eller fordi bybanen snart er på plass og Bergen kommune gjerne vil slippe å bruke massevis av kroner på å vasking av vogner (som f.eks i Oslo). Det vegvesenet satser på er at hvis de bruker ressurser nok på å fjerne graffiti på offentlig eiendom, og hele tiden fjerner graffitien så snart som mulig etter den oppstår, vil graffitimiljøet til slutt gi opp.
Samtidig har man fått en stor interesse fra media og utenforstående etter at streetart og stencilfenomenet dukket opp. Dolk er en av mange stencilkunstnere som har laget ulovelige verk ute i gatene i Bergen. Denne formen for graffiti har lettere for å kommunisere med folk utenfor miljøet enn tradisjonell graffiti og har derfor blitt halvpopulær blant folk som har lagt merke til kunsten. Blogger, flickerprofiler og avisoppslag som omhandler uttrykket street art har i større og større grad dukket opp, og ser ut til å ha blitt mer akseptert av samfunnet generellt.
Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er at mens trenden av å syntes street art er kult øker, blir det fremdeles malt grått i undergrunner og på andre offentlige vegger. Det er ikke et problem at samfunnet begynner å akseptere kunst på gaten generellt, men når staten kommer inn og deltar i trenden blir det upolitisk og selvmotsigende. Når folkene som vasker vekk graffitien samtidig lar vær å vakse vekk noe sender det ut signaler om at noe er akseptert, mens det er nulltoleranse mot noe annet. Dette finnes det nå i alle fall to eksempler på her i bergen. Først hadde vi innrammingen av Dolk-stencilen ved bystasjonen. (http://www.flickr.com/photos/makarellos/3545607035/), hvor all annen graffiti på bygget ble malt over, mens Dolks verk ikke bare fikk stå, men til og med ble vernet. Og det andre litt nyere eksempelet finner vi i det som i graffitimiljøet har blitt kjennt som Nesttun Hall Of Fame (undergrunnden under rundkjøringen i Nesttun sentrum) hvor det i årrekker har blitt malt graffitimalerier av høyt kaliber og med stor pågang. Denne tunnelen ble malt grå på samme måte som resten av tunnelene i bergensområdet, men her var graffitimalerene rask på å begynne å fargelegge igjen. Etter flere omganger med overmaling av hverandre dukket det opp en stencil i tunnelen. Og da resten av stedet atter en gang ble gråmalt fikk stencilen ikke bare stå igjen men ble også fikset på. ( http://www.flickr.com/photos/makarellos/4001384612/). Hvilke signaler sender dette ut til miljøet? Er det nå lov å lage graffiti så lenge statens vegvesen syns det er estetisk fint nok? Er det lov å lage graffiti så lenge en ikke bruker farger? Eller er det bare lov så lenge man bruker stencil for å sette det opp. Er ikke estetikk subjektivt? Hvordan skal vegvesenet vite at de tilfredstiller flertallet når de tar slike valg?