Begrepent “særlige grunner” støter man ofte på i barnefordelingsaker der “barnets beste” skal avgjøres.

Fra sak 08-006448ASI-GULA/AVD1 skriver dommere: Tenold, Jacobsen, Lillebergen :

“Etter barneloven § 64 annet ledd annet punktum kan en dom om foreldreansvar, bosted og samvær bare endres når særlige grunner taler for det. Med dette menes ikke streke grunner, men påviselige og konkrete grunner. Det må likevel kreves mer for å kunne foreta en endring enn det som kreves for å vinne frem i første sak, jmf blant annet Rt.1997:442. Formålet med kravet om særlige grunner er i følge lovforarbeidene å skape en viss ro om den avgjørelse som er truffet. Retten må føle seg relativt sikker på at en endring vil være til det beste for barnet hvis den skal endre den tidligere avgjørelsen. Det skal således mer til for å vinne frem i en endringssak enn i den første avgjørelsen. Dette rettslige utgangspunkt gjelder også for foreløpige avgjørelser”

Her skjer det etter min mening en alvorlig feilvurdering. Dersom første saks avgjørelse viser seg ikke være til barnets beste, – f.eks. ved at den som der fikk omsorgen saboterer sommerfeier og samvær, utsetter barnet for vold og trusler, og setter barnet opp mot den andre slik at barnet vegrer seg mot samvær med den andre – så fremgår det ingen steder i begrunnelsen av særlige grunner at man skal sikre seg mot et slikt utfall, til tross for at dette ikke er til barnets beste.

“..ikke streke grunner, men påviselige og konkrete grunner” sier intet om kvaliteten på den første avgjørelsen! Med andre ord kan den første avgjørelse (i tingrett) være fullstendig gal, og allikevel forblir terskelen for endret avgjørelse høy fordi formålet med sterke grunner er “å skape en viss ro om den avgjørelse som er truffet”! I mange tilfeller blir dette volds personens ro til å uforstyrret ødelegge barnet.

Det fremstår for meg som om domstolene har en overdreven tro på egen ufeilbarlighet med en slik forståelse av særlige grunner! Ufeilbarlige er ikke domstolene, for justismord skjer/avsløres stadig vekk.

På bakgrunn av dette mener jeg at den forståelsen lagmannsretten her bygger på klart må bryte med barnets beste, som er det overordnede mål, slik bvl §1 og §4-1 om barnets beste, klart legger til grunn. Det som mangler er åpenbart en grundig vurdering av den første avgjørelse.

Hvordan avgjøres så hva som er påviselige og konkrete grunner? Jo gjennom subjektive vurderinger med alle de muligheter for feilkilder det innebærer! Hvor ble det av den blinde justitsia?
I realiteten fremstår domstolenes behandling av en anke som ren bingo! Dommeren i den første sak velger selv hvilke momenter som skal nevnes i dommen, det kan utelate viktige premisser, fordi dommer i praksis får en dreining av premisser som støtter dommerens konklusjon: Barnet blir boende, ja vel, hvordan underbygger jeg denne slutning?

Dermed kan f.eks. dommeren velge en av to sakkyndige vitner, om disse uttaler seg ulikt. Den som utelates er ikke nødvendigvis uriktig, men passer ikke som premiss for dommens utfall. I konkrete saker er det avslørt, at sakkyndige psykologers advarsler om omsorgsforhold utelates, mens ufaglærte barnevernskonsulenter legges til grunn, fordi deres vurderinger passer bedre. Igjen, dette avslører jussens subjektive karakter og dermed fare for justismord. Kunnskapsrike sakkyndige som har fulgt en sak i flere år, utelates til fordel for en tilfeldig barnevernskonsulent uten klinisk kunnskap!

Begrepet barnets beste er også en subjektiv størrelse, som kan variere med mange faktorer. Det er et begrep uten en velavgrenset definisjon. Det som er barnets beste i en sak, kan være det verste i en annen!

Jeg kan ikke unngå å se de svært ulike tradisjoner som hersker innen vitenskap og juss:

1. Innen vitenskapelig arbeide er det et ufravikelig krav til etterprøvbarhet for at en faglig avhandling skal kunne aksepteres. Innen jussen er det motsatt, der legger man terskelen høyt for å unngå etterprøving av en dom – ro må vite!
2. Innen vitenskapen blir man aldri sikker, bare sikrere. Innen jussen tillegges en dom autoritet!
3. Innen vitenskapen ønsker man kontroll velkommen, slik gjøres resultatet bedre ved etterkontroll. Innen jussen legger man hindringer i vegen for etterkontroll, fordi man vil ha ro om fattede vedtak! Innen vitenskap ville det avtomatisk ekskludert et arbeide!
4. Innen vitenskap søker man utvide sin forståelse av et fenomen. Innen jussen er fattede vedtak kategoriske og ufeilbarlige, noe annet ville redusere dommerens autoritet.
5. Innen vitenskapen arbeider man for en bedre forståelse. Innen jussen er en dom endelig, der motarbeides man for å fremme en sak på ny! (jmf Torgersensaken)
6. Innen vitenskapen ønsker man kritikk velkommen, innen jussen straffes kritikere, gjerne med en dom i disfavør!

Når jussen skal avgjøre kliniske forhold som et barns beste oppvekststed er det ikke til å unngå at det må gå galt i mange tilfeller. En må spørre seg om jussen er særlig god arena for å avgjøre barns fremtid. Barnefordeling handler ikke om juridiske lover, men om kliniske oppvekstvilkår for barn. Hvor et barn får mest ubetinget kjærlighet fremgår ikke av noen juridisk lov, men av menneskelige kvaliteter.

Det er derfor med stigende uro jeg registrerer at barnets utvikling må vike for domstolenes behov for autoritet! Er dette autoritet til barnets beste?