Park er en forestilling i skjæringspunktet mellom performance, koreografi og installasjon. Vi møter en kvinne oppslukt i daglige ritualer av absurde handlinger, styrt av temmelig originale hushold- ningsmaskiner. Takket være den komfortable gjentakelsen i handlingene, og det inntrykket de gir av orden og plikt, skaper ritualene en stemning av trygghet og velvære. Men en skremmende og humoristisk meningsløshet ligger gjemt i denne banaliteten.

Stykket er en moderne klassiker fra 1998, og et kjærkomment korrektiv til den diskuterte revitaliseringen av husmorrollen her til lands. Med framstillingen av en fremmedgjort hjemmets vokter, ønsker Claudia Triozzi å løfte privatsfæren ut av sammenheng. Park utforsker generelt nye rammer og uttrykk for dansens språk ved å plassere kroppen i lukkede rom. Gjennom en serie installasjoner knyttet til misbruk av kjente gjenstander, kretsende rundt forholdet kropp-maskin, vises hverdagens ikke-produktive og banale varighet. Den frivillige selvbegrensning stilles til skue sammen med den tydelig latterlige karakteren som kommer fram i denne fragmentariske inntakelsen av rommet og tiden. Samtidig poserer Triozzi for publikums blikk. Hun fascinerer og handler som en påminnelse av Anna Magnani og andre forførende kvinner fra den italienske noerealismen. Den sexy husmoren ad absurdum.

Claudia Triozzi er utdannet innen klassisk ballett og samtidsdans i Italia. Hun flyttet til Paris i 1985 og har samarbeidet med Odile Duboc, Georges Appaix, François Verret, Alain Buffard, Xavier Leroy and Xavier Boussiron. Vi fikk se et strålende eksempel på et av disse samarbeidene da Alain Buffard viste (NOT) a Love Song under Oktoberdans 2010. Hennes egne koreografiske verk går inn i tematikker som utseende og bilde, forestillelsens rom og kroppens begrensninger. Hun har vist ting både i gallerier og på teaterscener i Europa, USA og Japan. Siden 2006 har hun undervist ved École Supérieure d’Art of Rueil Malmaison.

“The close tie between the body and the object is something necessary in my personal quest. In this type of installation, which I call tableaux vivants [litteraly – actors in motionless pose], the body is the fundamental tool. I am sensitive to certain interiors, where the decoration, the object itself, becomes a reference to the past and the present. A fixed world for a symbolic construction (object/memory) united with the body. The body, as the tool of a mechanical – and therefore repetitive – movement, is the source of a ritual that stages and activates everyday events” (Triozzi).

Konsept og utførelse: Claudia Triozzi Lys: Cathy Olive Konstruksjon av maskinen til ‘Open Please’: Nicolas Darrot

Produksjon: Association DAM CESPI Coproduction: La Ménagerie de Verre Marketing: Latitudes Prod.

Forestillingen i Bergen er presentert i samarbeid med Cultures France.